Bakgrunnen for HMS og konteksten for HMS-tankegangen
Helse, miljø og sikkerhet er i dag blitt til et konsept som omfatter de fleste som er involverte i arbeidslivet. Dette gjelder ikke kun i Norge. Vi finner liknende systemer i mesteparten av verdens industriland, selv om der finnes mange forskjeller på hvordan HMS gjennomføres.
På et styringsnivå, det vil si, mellom politikere og topper i næringslivet, så vel som med representanter for fagforeningen, kan vi finne at mye av ideutviklingen, når det kommer til HMS, er hjemlig, både gjennom samtaler, styringsorganer og forskningsinstitusjoner, som
STAMI, men også at det er blitt hentet en del inspirasjon fra andre steder i Verden.
Dette begrenses gjerne av hvilket fremmedspråk folk behersker. Det vil si at mesteparten av innflytelse utfra, i dag kommer fra Anglosfæren, så vel som fra alle dem som publiserer i feltet på engelsk. De som lærer opp i HMS ved landets høyskoler og universiteter vil ha vanskelig for å unngå at minst noen av bøkene om HMS er internasjonale utgaver på engelsk. Om vi går lenger tilbake vil vi likevel kunne finne både tysk og fransk innflytelse når det kommer til fagfeltet, og til utviklingen av sikkerhet i industrien, ikke minst fordi tyske selskaper lenge var en prominent maskinleverandør for det norske markedet.
Det kan påpekes at HMS og sikkerhet på arbeidsplassen har vært en lang prosess, som ikke kun handler om kamp for arbeideres rettigheter. For arbeidsgiversiden har det også vært viktig å skape anstendige forhold på arbeidsplassen, og mange tiltak har vært felles, både for å fremme velvære og produktivitet, noe som under sluttstreken gagner alle parter, og samfunnet forøvrig. Hvis man kvitter seg med et partisk perspektiv kan man med fordel se utviklingen av HMS-lovgivning som en stadig diskusjon om hvordan vi forholder oss til ny teknologi, nye produksjonsforhold og nye stridstema.
De historiske røttene til HMS er en øvelse i omgang med industrialisert produksjon
Historisk sett kan man trekke lange linjer bakover i tid, for å finne arnen til det som i vår til skulle bli innebefattet i helhetsbegrepet HMS. Om vi skal se veldig langt tilbake kan man si at det hele begynte med industrialiseringen, og store bruk, men det finnes også snev av sikkerhetstankegang som er inkludert i andre kontrakter som definerer arbeidsoppgaver, for eksempel for husmenn på norske gardsbruks, eller i tyske bergverk i Norge, så langt tilbake som på 1600-tallet.
Den første lovgivingen som kan anses som formalisert HMS-arbeid finner vi likevel i Storbritannia i 1802. Denne var resultatet av en lang kamp for arbeidsrettigheter, og for anstendighet, som ikke bare gikk ut på å begrense barnearbeid, men også endte med bekjemping av slaveri og uverdige arbeidsforhold i hele verden.
I første omgang la dette lovverket ned retningslinjer for alle fabrikker med tre eller flere lærlinger. De ble fokusert på vinduer og ventilasjon, rengjøring, begrenset totalarbeidsdag på 12 timer (medregnet pauser), en slutt på nattarbeid for lærlinger mellom klokken 21 og klokken 6, så vel som standarder for arbeidsklær, soveanordning, og en videre regulering av skolering i
“skriving, aritmetikk og prinsippene til den kristne religion”.
Den spede begynnelsen utviklet seg over de følgende tårene, med opprettelsen av et inspektørkorps som kan minne om vårt hjemlige
Arbeidstilsynet, samt en videre reduksjon av arbeidstiden, frem til dagens 8 timer, og en heving av aldersgrensen for å kunne utføre arbeid. På mange vis gikk britene foran med et godt eksempel, som mange bestemte seg for å følge, men vi kan se liknende trekk i samtidens tyskland, blant annet eksemplifisert med Bismarcks lovgivning for arbeidslivet.
Oversikt over historien bak HMS og arbeidsmiljølovgivning i Norge
I Norge er det også mulig å trekke veksler langt tilbake i tid når det kommer til utviklingen av HMS, slik begrepet første gang faktisk ble formulert som et norsk juridisk begrep i
Internkontrollforskriften i 1992 og i den påfølgende revisjonen av Arbeidsmiljøloven i 1995.
Linjene for det formelle sikkerhetsarbeidet på arbeidsplassen, strekker seg i Norge tilbake til Arbeiderkommisjonen i 1885. På initiativ fra Sverdrup-regjeringen gjorde denne kommisjonen grunnarbeidet, som så ledet frem til Fabrikktilsynsloven i 1892. Denne ble fulgt av en sykeforsikringslov og en ulykkesforsikringslov i 1894, så vel som av opprettelsen av et fungerende inspeksjonskorps som skulle føre tilsyn med fabrikkene, en forgjenger, i alle fall i ånden, til vårt
Arbeidstilsyn i dag. Deres arbeid inkluderte årlige kontroller for å føre tilsyn med at regler for hygiene, sikkerhet, arbeidstidsbestemmelser og forbud mot barnearbeid ble fulgt.
Der det den gang ble kranglet mest om hvilken aldersgrense man skulle sette på barnearbeid, og om normalarbeidsdagen skulle være på 10 eller 12 timer. Det endte faktisk med at dette første lovverket ikke inneholdt noen regulering av arbeidstid. Dermot fikk kvinner rett til 6 ukers permisjon etter fødselen.
Lovverket ble bygget ut, og flere paragrafer ble føyet til Fabriktilsynsloven i de følgende tiårene. I 1915 ble lovverket adoptert inn i Lov om arbeidsbeskyttelse i industrielle virksomheter. Også denne loven utvides, til den i 1936 reformuleres.
Fabrikktilsynet fungerte fra 1893 frem til 1936, da vi fikk et nytt dekkende lovverk for arbeidslivet i Norge, Lov om arbeidsvern. Med det nye lovverket ble navnet på fabrikktilsynet endret til den kommunale Arbeidsnemda. Ansvarsområdet ble utvidet til større deler av arbeidslivet, noe som var viktig for å sette helse, miljø og sikkerhet på dagsordenen i andre bransjer, utenom rene industribedrifter og bergverk. Dette var et viktig steg for å etablere en allmenngyldig standard for hva som er akseptabelt, for eksempel når det kommer til
oppsigelsesvern og
retten til ferie.
Mens verdenskrigen setter en liten stopper for utvidelsen av arbeidsvern, finner vi først en videre utvikling fra 1947, når Ferieloven trer i kraft, fulgt av Arbeidervernloven i 1956. Her ser vi for første gang regler om
organiserte vernearbeid, så vel oppsigelsesvern for sykmeldte ansatte.
Den
arbeidsmiljølovgivingen som la grunnlaget for det moderne Norge innføres derimot i 1977, og den inkluderte en omfattende revisjon av arbeidervernlovgivninga, samtidig som alle arbeidstakere i landet ble inkludert.
Moderne arbeidsmiljølovgivning
Arbeidsmiljøloven fra 1977 førte med seg mange av de godene som vi i dag anser som en normal standard i enhver norsk virksomhet, som at
arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig på alle vis. Dette inkluderer
organiserte vernetjenester, tilsyn fra
Arbeidstilsynet, redusert arbeidstid, styrket oppsigelsesvern, retten til
sykefravær og fødselspermisjon. Samtidig ble det opprettet nye organer for behandling av tvister om
oppsigelse og avskjed. Ved siden av reguleringen om muligheten for løse mange konflikter i rettssalen, ble det ved siden av også lagt stor vekt på at mange mulige konflikter skulle kunne løses lokalt, partene imellom, i kraft av retningslinjene som blir gitt i lovverket.
Siden 1977 ble det gjort nesten årlige forandringer på lovverket, før loven i 1995 fikk en fullstendig overhaling på initiativ fra Stortinget sitt Arbeidsmiljøutvalg, som samtidig også hadde lagt grunnlaget for Internkontrollforskriften, så påla bedrifter en rekke ansvar med henhold til oppfølging og dokumentasjon av eget HMS-arbeid.
Den gjeldende arbeidsmiljøloven er et lovverk som bygger videre på denne moderne arven, og har mange fellestrekk med lovverkets første utkast fra 1977. Likevel vil du kunne finne at der stadig foretas endringer av lovverket, med den siste
store endringen av Arbeidsmiljøloven i 2015.
Ikke kun økonomer, organisasjoner og politikere
I Norge er der flere aktører som holder seg informert om det internasjonale feltet, så vel som at de driver med egen forsking på HMS og sikkerhet på arbeidsplassen. Viktige aktører er Norges forskingsråd og NHO, som selv har sett på farene ved skiftarbeid eller stadige vibrasjoner, så vel som faren som oppstår ved eksponering for asbest, krom, vinylklorid eller nikkel, stoffer som kan lede til en økt fare for kreft og andre sykdommer.
Mye av de lover og ordninger som vi dag finner, baserer seg på internasjonal forskning, på helse, på arbeidsoppgaver, og på bearbeidede statistikker over faremomenter og ulykker. Den viktigste biten av dette er nå i dag å oppdage ukjente eller mindre opplagte årsakssammenhenger, og arbeidet er mer finurlig enn tidligere.